Hvorfor jeg måtte skrive denne boken
Det begynte med en Spesial Falafel på Foodtrucken ved Youngstorget, helt tilfeldig. Det var noe der, en slags gjenkjennelse jeg ikke helt kan forklare.
Vi hadde for noen år siden kommet til Norge, nesten samtidig. Han fra sin del av verden og jeg fra min. Begge med helt ulike bagasjer, og likevel noe til felles: vi var ivrige etter å gjøre vårt beste i det nye landet.
Historiene vi ikke forteller
Det tok ikke lang tid før han begynte å åpne seg. Små biter i form av historier fra barndommen, familien og de første dagene på flukt. Samtalene satt lenge, og fikk meg ofte til å lure på...
Hvor mange har opplevd noe lignende og aldri fortalt det til noen?
Det frustrerer meg litt.
Hvorfor snakker vi bare om det glimrende og morsomme? Vi poster høydepunktene og gjemmer unna alt som er rotete og vanskelig å fordøye.
Livet handler om mye mer enn det vi vanligvis tør å dele, og det var nettopp det jeg lærte av Jamal. Det gjør noe når vi tar maskene av og forteller hvem vi er og hva vi går gjennom.
For når han fortalte, ble historiene hans en del av meg. Og tyngden på brystet ble lettere nå som den ble delt.
Her er det som skjer når vi tør å lytte...
Smaken av håp er min debut som forfatter, og selv om det var skummelt, takket jeg ja med entusiasme. Helt fra starten har troen på dette prosjektet basert seg på noe spesielt:
Sannhet og sårbarhet åpner døra til mye vi ikke kan se.
Det åpner døra til et fellesskap som ikke kan bygges uten tillit. Dette fellesskapet skaper løsninger på mange av de utfordringene vi møter i samfunnet, og minner oss på at vi er mer like enn vi kanskje tror. Dette, etter min mening, er grunnmuren til håp.
Jeg har dessuten bekreftet den siste tiden at det å være vitne til Jamals historie har ikke bare hjulpet han. Det har også hjulpet meg som lyttet – og jeg håper – deg som leser.
En berørt sjel er mer enn nok
Hele livet har jeg ønsket å skrive, men ikke for å bli forfatter. Jeg skriver fordi jeg tror på kraften i historier som forener oss. Å bruke stemmen min til å bygge broer – i en tid hvor murer føles høyere og tykkere enn noensinne – har vist meg at det er mulig å knytte folk sammen.
Hvis du har lest boka og kjent på at noe løsner, hvis den rørte eller inspirerte deg, da har jeg lykkes.
Og uansett hvor imponerende broer er, kan de ikke bygges alene fra én side. De krever at vi strekker oss mot hverandre, fra begge kanter.
Derfor håper jeg du vil dele Smaken av håp videre. Ikke for min eller Jamal sin skyld, men fordi sammen kan vi skape den verden vi ønsker å leve i. En verden hvor ingen trenger å bære sin historie alene.
